Veggen

No recent Facebook posts to show

ED141

Plot/Oslo intervju med Elmgreen & Dragset
21.2 2014

Hvor

Tid

Koster

ED144

Intervjuet av: Martine Magdalena, Embla Maria, Tanja Silvestrini, Yin Yi Look og Ronja Elvira Rønning.

Tekst: Ida Sannes Hansen. Foto: Yin Yi Look og Ida Sannes Hansen.

Dagen etter åpningen av Elmgreen & Dragsets utstilling Biography møtte flere fra  Plot/Oslo rådet de verdensberømte kunstnerne til et eksklusivt intervju! Michael Elmgreen (DK) og Ingar Dragset (NO) har jobbet sammen siden 1995. De bor og arbeider i London og Berlin, og har stilt ut på kjente museer over hele verden, som Serpentine Gallery, Tate Modern and V&A i London, Museum Boijmans Van Beuningen i Rotterdam,ZKM i Karlsruhe og Kunsthalle Zürich. Nøkkelord for deres kunst er: performance, institusjonskritikk, teater, «the white cube», homofili, grandiose installasjoner, fortellinger, identitet, humor og melankoli.

Lørdag den 10. mai kan alle Plot/Oslo-medlemmer delta på omvisning på Astrup Fearnley Museet og se utstillingen «Biography»!

ED143

Hvordan ble dere kunstnere? Hva anser dere som deres gjennombrudd?

Ingar Dragset: Vi har ikke  formell utdannelse som kunstnere.  Jeg prøvde litt forskjellig ting som å jobbe i barnehage et år etter gymnasiet, og jeg gikk på økonomisk høyskole, men tok ingen eksamener. Så gikk jeg på drama og teater på universitetet, jeg var alltid interessert i teater egentlig. Så hørte jeg om en teaterskole i København som hørtes veldig spennende ut som drev med miming og fysisk teater. Jeg var interessert i teater som et slags billedspråk. Jeg bodde der i 2 år så møtte jeg Michael ganske tilfeldig på et diskotek. Michael drev og skrev dikt og laget noen skulpturer.

Michael Elmgreen: Jeg prøvde å gå på universitetet for mange år siden, men jeg var veldig rastløs som tenåring så jeg holdt kun ut 3 måneder. Jeg arbeidet også litt med teater, og så begynte jeg å skrive dikt og de fikk jeg utgitt. Det er veldig få mennesker i både Danmark og Norge som kjøper diktbøker. Man kunne like greit fotokopiere  diktsamlingene sine enn å få dem utgitt i bokform. Så i stedet for  å publisere diktene ville jeg heller spre dem på andre måter, blant annet på PCskjermer. Jeg presenterte derfor mine dikt på et kunstgalleri. Det kom flere folk fra kunstverdenen som oppfattet diktene mine  som kunstverk. Jeg begynte derfor å bruke utstillingsformatet til å lage kunst.

ID: Vi prøvde å kombinere min teaterbakgrunn med Michaels bakgrunn fra kunst til det som heter performancekunst. Dere kjenner kanskje til Marina Abramović som driver med durational performance hvor man gjør en aksjon om og om igjen som vil gi det en bestemt betydning?

ME: Og det var helt ekstremt upolert, vi laget en performance på Kunstnernes Hus i 1997 hvor det var like før vi fikk bank fordi folk syntes det var så irriterende det vi gjorde. (latter)

ID: Vi hadde sånne skjørt som vi hadde strikket sjøl som vi raknet opp av hverandre.

ME: Vi tenkte at det kan ikke gå noe særlig verre, så vi flyttet til Berlin i 1997. Berlin var veldig interessant på dette tidspunktet da det var mye mer kaotisk enn det er i dag. I dag bor det mange kunstnere fra hele verden der, men på det tidspunktet var det ikke noe struktur på noe og byen var fortsatt en stor byggeplass. Det var både lett og morsomt å komme utenfra og bli en del av kunstmiljøet der.

ID: Det første verket som vi gjorde som ble lagt merke til internasjonalt, var stupebrettet som står på Louisiana-useet nord for København i et veldig vakkert område. Museet har store vinduer ut mot sjøen, litt som på Astrup Fearnley Museet, men bare med større vinduer. Vi laget et stupebrett som går tvers igjennom vinduet. Vi skar et firkanta hull så brettet akkurat kom igjennom vinduet.  Når du kommer inn i rommet ser det ut som du kan gå på brettet og stupe ut i havet, men når du kommer nærmere ser du at det er en bratt skrent så du ville tatt livet av deg selv om du hoppet. Det ble lagt merke til.

ED141

Hvordan har kunsten deres utviklet seg?

ID: I starten var vi som et nytt par veldig opptatt av møtet mellom oss og homofili. Etter hvert handlet kunsten mer og mer om rommene vi ble presentert i. Vi ble overrasket over at alle museene i verden ser like ut. Det er alltid hvite vegger og grå gulv med neonlys i taket –  hvorfor er det slik? Hvorfor er det så stivt i kunstverden? Så vi gjorde en performance hvor vi malte veggene om og om igjen i 12 timer uten pause – hva skjer hvis du tilfører enda mer enn det allerede er der? Resultatet ble nesten som et landskapsfoto som ble mer og mer fortettet, dramatisk og kanskje litt seksualisert. Det var skrittet over til en hel rekke arbeider som handler om den hvite kube og kunstinstitusjonen, og institusjonelle rom i det hele tatt som skoler, sykehus, fengsler. Vi prøver å åpne for at ting kan se annerledes ut.

De siste årene har vi jobbet mer med å lage fortellinger hvor vi blant annet har laget hjemlige miljøer i museer og gallerier hvor man kommer inn i noens privat hjem og møter fiktive karakterer som den mystiske herr B som ligger og flyter i bassenget her. På Venezia-biennalen hadde vi laget hele herr Bs hjem i den nordiske paviljongen. Vi hadde også en fiktiv dansk familie som bodde ved siden av i den danske paviljongen. Jeg er norsk og Michael er dansk, så vi var heldige å få begge paviljongene.

ME: De paviljongene man viser kunst i på Venezia ligner allerede på «poshe» familiehus. Dette poenget var også tydelig i en utstilling som vi nylig hadde på Victoria and Albert Museum, hvor vi laget en leilighet inne i museet. Leiligheten ble bebodd av en annen fiktiv karakter som var en eldre, desillusjonert arkitekt som ikke var særlig talentfull. Han hadde mange store tanker om seg selv og mange visjoner om hvordan verden skulle se ut. Vi kjenner jo alle til disse typene som vet hvordan det hele skal være.

 

Hvorfor heter utstillingen Biography?

ID: Det er litt morsomt at vi tidligere snakket om å legge på filter til Instagram og Facebook da mye av vår kunst om tiden handler om identitet i dag, og hvordan vi fremstiller oss selv annerledes f.eks. på Facebook hvor alt er ganske perfekt. Man kan tillate seg å bli en annen over natten nærmest hvis man går inn på en annen datingside. Det andre er at i dag har vi muligheter til å endre identitet påvirket av all den informasjonen vi får, vi reiser mye mer og har en større frihet. Det er bra på mange måter, men faren er at man mister tilhørighet til lokalmiljø eller en gruppering man tidligere ville identifisert seg med, som arbeidsgrupper eller det sosiale sjiktet man var en del av. I dag tror jeg det kanskje er mange som kan bli litt ensomme og føle seg litt fortapt når alt er mulig – eller «liksom mulig». Derfor vil du kanskje se litt ensomme og fortapte figurer her som ikke helt finner veien i samfunnet.

ME: Utstillingen heter ikke selvbiografi, så det er ikke kun vår biografi, det er også disse fiktive karakterenes biografi samt de som kommer og titter på utstillingen.

 

Hva liker dere best av prosessen med å lage kunst?

ME: Det er å få ideen, og deretter er det kun problemer (latter). Først er det materialene, så er det økonomi slik at man lager det innenfor budsjettet og blir ferdig til tiden. Så må man arbeide masse for å bli ferdig.

 

Lager dere kunst mest for dere selv eller andre?

ME: Vi ville aldri laget kunst om det ikke var for andre, vi er alt for dovne. Hvis folk ikke kom og tittet på vår kunst ville vi simpelt hen gjøre noe annet (latter). Vi syntes det er viktig! Det er mange av våre verker som er neste avhengig av et publikum som skal interagere med installasjonen. F.eks. nattklubben The Mirror her inne, hvor vi inviterte en gruppe søndagen før åpningen til å holde en fest hvor vi kun ser etterlatenskapene. Ofte kommuniserer verket med publikum og eksisterer videre i dette møtet.

Hvor får dere inspirasjon fra?

I: Vi får inspirasjon i dialogen mellom oss to hvor vi forteller om ting man har lest eller sett. Michael bor i London og jeg bor i Berlin, og vi sammenligner våre erfaringer med å bo der med forholdene i Norge, Tyskland, England, Asia eller USA. Vi er opptatt av hvordan samfunnet utvikler seg og hvordan vi blir påvirket av forskjellige ting. F.eks. etter at Michael flyttet til London merket vi mer hvordan «Celebrity Culture» var veldig viktig, britene er jo helt gale etter kjendiser (latter). Det blir en veldig rar verden for oss. I Norge tar vi det mer med ro rundt kjendiser. I Berlin er folk også helt «Åh der går George Clooney på gata» så er det ingen som bryr seg. Det er ganske festlig! Hvordan blir samfunnet hvis alle higer etter å bli enere, så vi laget en utstilling om det. Ikke om berømthetene selv, men om deres påvirkningskraft.

Det er også veldig viktig for oss med bøker, jeg elsker å lese romaner.

Er det mye humor når dere får en idé?

Du kan jo le noen ganger hvis du tenker på en idé, men det betyr ikke nødvendigvis at det er en god idé til et verk. Man må skille ut de gode ideene til et kunstverk.

Er det vanskelig å skille ut en god idé?

I: Det er en god idé når kunstverket får n til å tenke på flere ting og man kan analysere det fra flere vinkler.

Har dere en klar idé bak karakterene dere og historien bak de? Eller er dere åpne for at publikum tolker det selv?

I: Vi er absolutt åpne for at publikum tolker det selv.

M: Vi har vår visjon, men selvfølgelig vil noen med en annen bakgrunn oppfatte det forskjellig. Hvis man nylig har hatt en onkel som har fått hjerteinfarkt er det kanskje hva man tenker på man ser mannen i bassenget. Eller om man tenker på oss om man ser på verket.  Alt dette skal være mulige lesninger av verket !

ED145

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Connect with Facebook

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>